Om denne forestillingen

Jeg foretrekker lyset er en fortellerteaterforestilling som løfter fram forfatteren Ingeborg Refling Hagen og hennes liv i kamp mot fascisme, dødsstraff, svik og undertrykkelse. Forestillingen handler om to unge skuespilleres møte med hennes diktning og tenking og knytter hennes kamp opp mot aktuelle konflikter i dagens politiske virkelighet.

I 2020, 75 år etter 2. verdenskrig kan man se likhetstrekk med tiden før krigen brøt ut. Vi ser fremveksten av høyrepopulisme, rasisme og voldelige, ekstremistiske og autoritære bevegelser over hele verden, enda en gang. Og selv om det til alle tider har blitt gjentatt at “vi må lære av historien” – gjør vi egentlig det? 

I forestillingen Jeg foretrekker lyset blir vi kjent med Ingeborg Refling Hagen (1895-1989) som før krigen ble regnet som en av Norges mest anerkjente forfattere. Hun var den andre kvinnen til å motta Statens kunstnerstipend etter Sigrid Undset, og den yngste noensinne. I mellomkrigstiden advarte hun mot fascismens fremvekst, og skildret sosiale forhold i Norge som ellers ikke så ofte ble trukket fram. Under okkupasjonen ble hun en aktiv motstandskvinne, men ble til slutt tatt og sendt til Grini. Hun ble torturert og svevde i lang tid mellom liv og død. Etter krigen bestemte hun seg for å starte et opplysningsarbeid for å gi unge mennesker den kunnskapen hun mente vi behøvde for å hindre nye kriger og ny fremvekst av fascisme. 

Med bakgrunn i hennes og våre erfaringer stiller vi spørsmålene Ingeborg stilte og arbeidet med. Vi reflekterer rundt mantraene vi vokste opp med “Aldri mer fascisme, aldri mer rasisme, aldri mer krig” og “Vi må aldri glemme” og stiller spørsmål ved hva det egentlig betyr. Om vi egentlig lærer, om vi husker, og om vi gjør nok for å beholde og forbedre det som er godt i samfunnet vårt.

“Jeg foretrekker lyset,

da ser en faren stor,

men øyner håp i «ENHET»

og tror på hjertets renhet

som vil ett – – – –                              

                 LIV PÅ JORD”

(sitat fra diktet Jeg foretrekker lyset, 1962)

 

Tekst: Svein Gundersen, Marie Hafnor, Svend Erichsen og Ingeborg Refling Hagen

 

I pressen:

Omtale i Stangeavisa: https://www.stangeavisa.no/2020/nyheter/flere-oppdager-ingeborg-refling-hagen/

Omtale i Hamar-Arbeiderblad: https://www.h-a.no/2020/kultur/setter-opp-et-nytt-stykke-som-a-oppleve-en-skatt-som-nesten-ingen-vet-om/

 

Av og med

Svein Gundersen, Svend Erichsen, Marie Hafnor

 

Takk til

Karen Høie, Widar Aspeli

 

Co-produsenter

Kulturproduksjoner og Turnéorganisasjonen i Hedmark

 

Støttet av

Fritt Ord, SPENN, Turnéorganisasjonen i Hedmark

Om denne forestillingen

Jeg foretrekker lyset er en fortellerteaterforestilling som løfter fram forfatteren Ingeborg Refling Hagen og hennes liv i kamp mot fascisme, dødsstraff, svik og undertrykkelse. Forestillingen handler om to unge skuespilleres møte med hennes diktning og tenking og knytter hennes kamp opp mot aktuelle konflikter i dagens politiske virkelighet.

I 2020, 75 år etter 2. verdenskrig kan man se likhetstrekk med tiden før krigen brøt ut. Vi ser fremveksten av høyrepopulisme, rasisme og voldelige, ekstremistiske og autoritære bevegelser over hele verden, enda en gang. Og selv om det til alle tider har blitt gjentatt at “vi må lære av historien” – gjør vi egentlig det? 

I forestillingen Jeg foretrekker lyset blir vi kjent med Ingeborg Refling Hagen (1895-1989) som før krigen ble regnet som en av Norges mest anerkjente forfattere. Hun var den andre kvinnen til å motta Statens kunstnerstipend etter Sigrid Undset, og den yngste noensinne. I mellomkrigstiden advarte hun mot fascismens fremvekst, og skildret sosiale forhold i Norge som ellers ikke så ofte ble trukket fram. Under okkupasjonen ble hun en aktiv motstandskvinne, men ble til slutt tatt og sendt til Grini. Hun ble torturert og svevde i lang tid mellom liv og død. Etter krigen bestemte hun seg for å starte et opplysningsarbeid for å gi unge mennesker den kunnskapen hun mente vi behøvde for å hindre nye kriger og ny fremvekst av fascisme. 

Med bakgrunn i hennes og våre erfaringer stiller vi spørsmålene Ingeborg stilte og arbeidet med. Vi reflekterer rundt mantraene vi vokste opp med “Aldri mer fascisme, aldri mer rasisme, aldri mer krig” og “Vi må aldri glemme” og stiller spørsmål ved hva det egentlig betyr. Om vi egentlig lærer, om vi husker, og om vi gjør nok for å beholde og forbedre det som er godt i samfunnet vårt.

“Jeg foretrekker lyset,

da ser en faren stor,

men øyner håp i «ENHET»

og tror på hjertets renhet

som vil ett – – – –                              

                 LIV PÅ JORD”

(sitat fra diktet Jeg foretrekker lyset, 1962)

 

Tekst: Svein Gundersen, Marie Hafnor, Svend Erichsen og Ingeborg Refling Hagen

 

I pressen:

Omtale i Stangeavisa: https://www.stangeavisa.no/2020/nyheter/flere-oppdager-ingeborg-refling-hagen/

Omtale i Hamar-Arbeiderblad: https://www.h-a.no/2020/kultur/setter-opp-et-nytt-stykke-som-a-oppleve-en-skatt-som-nesten-ingen-vet-om/

 

Av og med

Svein Gundersen, Svend Erichsen, Marie Hafnor

 

Takk til

Karen Høie, Widar Aspeli

 

Co-produsenter

Kulturproduksjoner og Turnéorganisasjonen i Hedmark

 

Støttet av

Fritt Ord, SPENN, Turnéorganisasjonen i Hedmark